atomsmurf

Journaliststudent ved HiO – her er mine artikler

Ny sjanse. Innlevering 3 – høst 2010

leave a comment »

I

“Så bra du skiftet klær” sa Simon med en tilmålt entusiasme til pasienten. Pasienten satt anspent i en sliten skinnstol og stirret på Simon med intense øyne. Det var som pasienten kunne lese tankene til Simon og visste hva neste spørsmål ble. Som var ganske ironisk, gitt pasientens schizofrene diagnose.

“Så hva tror du? Kanskje du skal ta deg et bad også?” sa han og smilte mot pasienten.

I en rask bevegelse reiste pasienten seg brått opp og slo treffsikkert knyttneven rett i ansiktet på han. Energien i slaget fikk han til å rygge et par skritt bakover. To mannlige pleiere sprang øyeblikkelig fram og kastet pasienten i bakken.

“Er du ok?” sa en av pleierne mens de låste fast pasientens armer på ryggen. “Ja visst” sa Simon og kjente på siden av ansiktet der slaget traff. Det var begynt bli ømt og varmt. “Går fint, skal bare ta meg en røyk og skrive skademelding etterpå”. Pleieren nikket og strammet grepet på pasienten som sprellet under dem.

Simon låste opp den grå ståldøren, sjanglet ut på røykeverandaen og stod der under polarstjernene. Med smått skjelvende hender rullet han seg tobakk og tente røyken. Luften var iskald og rå, den stakk som nåler i huden. Kinnet pasienten hadde slått pulserte svakt. Ståldøren bak han åpnet seg, og pleieren kom ut og stilte seg opp ved siden av. Pleieren, en forståelsesfull psykologistudent, fisket fram sin egen røyk og tente på.

“Jeg tror det ble for mye, at du spurte om han kunne vaske seg også”, sa den unge studenten. Simon nikket. “Enkelte schizofrene kan se på skitten de har på seg som en del av seg, og når man spør om de kan skifte klær eller vaske seg, blir det for mye”, avsluttet han. Simon nikket igjen og så opp mot stjernene. Så stod de der i stille enighet.

II

Simon hadde jobbet som tilkallingsvikar på den lukkede psykiatriske posten i tjue år.  Da han begynte var han en optimistisk historiestudent, med planer om doktorgrad i egyptologi. Han drømte om en karriere som forsker og giftemål med den fagre,  slanke og intellektuelle antropologistudinen som bodde i samme studentkorridoren.

Men dette var for tjue år siden. Han var ikke sikker på hva som hadde skjedd. Han hadde begynt på hovedfaget, men ble aldri ferdig. Flyttet fra studenthybelen til en mørk kjellerleilighet. Etter hvert nevnte han ikke lengre at han studerte, og tilslutt kastet han notatene i søpla. Bøkene solgte han og inntekten finansierte et terminbeløp på studielånet.

Nå var han tynn i håret, hadde knapt råd til bensin på sin gamle Mazda og satt hjemme i helgene og drakk seg full på det billigste ølet Rema 1000 kunne tilby. Antropologistudinen hadde for lenge siden funnet seg en ambisiøs legestudent, og hun hilste ikke lengre på han.

Når han hadde fri fra jobben dro han til det kommunale biblioteket og bladde i slitte bildebøker om det gamle Egypt. Ukentlig leverte han lottokupongen. Av og til lurte han på om det bare var håpet om lottomillionen som ga mening i livet.

Simon gikk inn i avdelingen igjen. Roen hadde senket seg blant innsatte og ansatte. TV-en stod på i oppholdsstua, og de lesekyndige hadde funnet fram lektyre.

Personalet hadde ulike, spesifikke lesevaner. De med teoretisk universitetsutdannelse satt for seg selv i enden av korridoren, skjermet fra tv-underholdningen, og leste et medbrakt Morgenbladet. De med yrkesrettet høgskoleutdannelse satt i stuen og leste ukeblader. Sjelden ble lesestoffet utvekslet. I det store og hele ble det foretatt mye lesing på avdelingen. Pasientene satt vanligvis alene på rommene med sine psykoser og ventet på måltidene.

Han satte seg ned med et Donald Duck hvor for- og baksiden manglet.

Alarmutløseren og nøklene som de ansatte bar, var ofte det eneste som skilte personalet utseendemessig fra pasientene. Alarmen bar alle i beltet, en avlang grå radiosender med en rød knapp på topp. Ansvarsvakta hadde i tillegg en slags personsøker som meldte hvilket rom alarmen var utløst i. Legene hadde enda flere personsøkere i beltet. Simon husket tilbake til en kveld hvor en svært korpulent svensk overlege hadde besøkt avdelingen. Beltet hans var stappet av personsøkere, alarmmottakere og mobiltelefoner. Legen oste av autoritet.

Hierarkiet ble ikke omtalt i noe “Kurshefte for nyansatte”, men alle forholdt seg til det. Øverst på toppen, og forbeholdt egne bord i kantinen, var legene, så legestudenter, deretter sykepleierne, sykepleierstudenter, så de fast ansatte miljøterapeutene, assistentene og, nederst, tilkallingsvikarene av ymse bakgrunner.

Han sukket stille for seg selv i det ansvarsvakten kom ut av personalrommet og ga tegnet til at kveldsvaktene kunne dra hjem. Han gikk inn i garderoben, kledde på seg og gikk mot bilen. Samtidig skrudde han på mobilen. Et nummer han ikke kjente igjen hadde ringt på svareren. Han ringte tilbake det han låste opp bilen. Snø falt stille rundt han. Bilen var kald og vinduene frosset over. Endelig svarte telefonnummeret. “Dette er Norsk Tipping. Vennligst vent så får du straks prate med din rådgiver”.

Written by atomsmurf

April 8, 2011 at 7:10 pm

Posted in Uncategorized

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: