atomsmurf

Journaliststudent ved HiO – her er mine artikler

Mannen og Masken. Innlevering 2 – høst 2010

leave a comment »

I

Mannen klatret over berghyllen og fant huleinngangen med en gang. Han var kledd i dyrt fritidsutstyr og et par mørke sportssolbriller dekket øynene i et hardt, margert ansikt. Huleåpningen gapte som et sort hull mot han. Bak mannen strakte den øde, høstfargede vidden seg. I det fjerne skar de sorte fjellene i Lyngsalpene seg opp i skyene. Han visste den var her inne. Forsiktig klatret han fram mot hulen mens han fant fram lommelykten. Hendene hans skalv. I den røde kveldsolen flimret skyggen hans kort over vidda før den forsvant brått.

Det var noe galt med hjertet hans. Kollegaen gjorde en EKG og skrev ut en resept på betablokkere. Han hatet betablokkere. I reseptbeskrivelsen, under bivirkninger, stod det “kan forårsake livaktige mareritt”.  I tillegg til sløvheten i kroppen, våknet han skrikende flere netter. Mannen uten hode som sprengte seg inn soveromsdøren var en gjenganger. Og så den sorte skyen. Det var den verste av marerittene. Han våknet midt på natten, huset tomt og stille som det hadde vært siden hun dro, og kjente et svakt vinddrag på sin høyre side. Han forsøkte å bevege seg, men kroppen lystret ikke. Paralysert i senga så han skyen. Den var sort, ugjennomtrengelig sort, med sløraktige tråder som strakte seg mot han. Hver gang skyen kom, følte han ondskapen fra den. Manifestert i en fysisk form var den ren og uhildret fryktinngytende. Mens hjertet raste i brystet, fløt skyen nærmere og trådene strakte seg mot han. Etter den femte gangen, da trådene begynte å gå ned i munnen hans, kuttet han betablokkerne. Skyen kom ikke tilbake. Men hjertet var ikke bra.

Hulen strakte seg foran han, den spede lyskjeglen fra lommelykten flimret over grå, våte steinvegger. Bakken var glatt og ujevn, smeltevannet dryppet fra taket ned i håret. Kalde dråper rant ned nakken og ned langs ryggen. Ti tusen år hadde isen ligget som et lokk over hulen, knugende på sin hemmelighet, inntil varme vinder hadde åpenbart den.

Dypt inne i hulen fant han hullet i bakken. Han lyste ned og så at fargene på steingrunnen var annerledes. En fremmed steinsort lå under han. Akkurat som den gamle mannen hadde sagt. Nå kjente han pulsen øke. Han trakk pusten dypt et par ganger, lukket øynene og forestilte seg at hans gamle venn var der. “Jeg skulle ønske at du virkelig var her”, sa han høyt. Det hjalp litt. Han tok lommelykten i munnen og firte seg ned.

Han skled ned i hullet mens hendene grep etter festet. Det gikk plutselig for fort. Hendene famlet i mørket etter feste. Men veggene glatte og våte. Pusten ble slått ut av han i det han slo brystet mot en stein. Lommelykten smalt mot gulvet og blendet han. Han gispet etter luft noen angstfylte sekunder før den gradvis kom tilbake. Mens ribbeinene ga fra seg eksplosive lyn av smerte, grep han tak i lommelykta og lyste framfor seg. Og der var den, rett framfor han. Masken.

II

Liket ble funnet av en turgjenger på en søndags morgen. Den skrekkslagne pensjonisten hadde hikstet fram funnplassen til nødsentralen og da politiet kom, satt han stille og gråt noen meter fra liket. “Stakkars jente”, sa han oppriktig fortvilet mens tårene trillet nedover ansiktet, “hvordan kan noen ha gjort noe sånt mot henne?”. De to erfarne politibetjentene, som hadde sett det meste av menneskelig råskap, forstod hva han mente. De sperret av området, sendte pensjonisten hjem og unngikk se på henne mens de ventet på ambulansen. Så der lå hun, naken og blodig, med et vidåpent, skrekkslagent blikk opp mot den kalde vårsolen. Delt i to av sagen som lå ved siden av.

III

Etterforsker Danielsen hadde jobbet mange år i byen nordpå. Han likte litt småbylivet blandet med innbyggernes overdrevne patriotisme og selvfølelse. Rett nok var det tendenser til snobberi både av det økonomiske og intellektuelle slaget. Designbutikker dukket opp og solgte danske bordlamper til en månedslønn. Akademikere i det polare eksil klatret sjelden ned fra elfenbenstårnet, men ytret regelmessig formaninger om fiskekvoter og sexliv. En kort periode kjøpte eiendomsmeglere sjampanjeflasker til to månedslønner og helte ut innholdet til applausen fra sitt nattklubbhoff.

Men det var unntakene. I det store og hele var det en rolig, uformell plass hvor man kunne bli kjent med folk ved nabobordet. Sånn var det ikke i rikets hovedstad. En indignert kollega sørpå hadde sagt til han at i små nok samfunn blir middelmådighet sett på som fullverdig kompetanse. Ikke det at det var derfor han flyttet nordover, eksamen fra politiskolen hadde pekt ut en lysende karriere i hovedstaden. Men han ble enkelt lei følelsen av avmakt ansikt til ansikt med organiserte gjenger, serievoldtekter og kollegers kynisme. Derfor ba han om overflytting. Og livet og jobben var bra nordpå. Han møtte en sykepleier, og i løpet av et par år hadde han og hun to små og et hus med hage. Politijobben var også bedagelig med et oversiktlig, ganske inkompetent, kriminelt miljø. Tragedier var det også, men det var rom for empati, noe som han fant ut tross alt var en god følelse.

Men så trakk patologen kledet av den unge kvinnen og verden ble ikke som før.

Written by atomsmurf

April 8, 2011 at 6:58 pm

Posted in Uncategorized

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: