atomsmurf

Journaliststudent ved HiO – her er mine artikler

Tilbake til fremtiden: Fra jappesymbol til allemannseie

leave a comment »

Motorola var først ute med å prøve ut mobiltelefoni allerede i 1973 med en bærbar variant som veide voksne ett kilo. I 1983 lanserte selskapet DynaTAC 8000X til den svimlende utsalgsprisen 50.000 norske kroner (regulert ved hjelp av konsumprisindeksen fra utsalgsprisen i 1983 på 22.000 NOK).

Ikke rart telefonen ble forbundet med dynamiske forretningsfolk som tilsynelatende fikk i havn millionavtaler mens de kjørte Mercedesene sine! Den hadde tretti minutter taletid og hele åtte timer standby – lenge nok for en aksjemegler utenom kontortiden sin. Du kunne lagre opptil tretti telefonnummer. Vekten var 790 gram som tilsvarer syv stykk Iphone 5.

Reklamefilmene på den tiden var også annerledes – her er det hvite mennesker i dress som går veldig målbevisst ned trapper og eldre eks-bankdirektører med frue på tur i Mercedesen til/fra sommerpalassene sine. Legg ekstra merke til bygningsarbeideren som aller nådigst får låne telefonen før han gir den pent tilbake til entreprenøren i dress:

NMT og GSM i Norge

NMT er en forkortelse for Nordisk Mobiltelefoni og ble introdusert i 1981. Det var verdens første helautomatiske mobiltelefonisystem og brukte analog taleoverføring. Systemet hadde sin spede begynnelse i løpet av Nordisk Telefkonferanse sommeren 1969 som foregikk i Kabelvåg i Lofoten. Der ble de nordiske teleoperatørene enige om å utvikle et felles telefonnett. Etter ti år utvikling åpnet det første nettene i Sverige, Norge, Danmark og Finland med mulighet for ‘roaming’ på tvers av landegrensene. Etterspørselen var så stor at nettet ofte var overbelastet og det norske Televerket måtte pent be publikum om tålmodighet da det tok tid å utvide kapasiteten.

GSM og subsidierte telefoner

Global System for Mobile Communication ble introdusert januar 1993 med en basestasjon i Oslo. Forskjellene mellom NMT og GSM var at sistnevnte var en internasjonal standard, og at GSM åpnet for muligheten til å sende datainformasjon over telefonnettet noe som senere ga brukerne tilgang til SMS og internettilgang.

Netcom GSM (som de het før i tiden) ble dannet i 1993 og var på midten av nittiårene først ute i Norge med subsidierte telefoner. Det nye selskapet kjørte hardt ut med gratis telefoner og attpåtil femti kroner i premie hvis man bandt opp abonnementet sitt i opptil to år. Telenor fulgte motvillig etter å tapt en klagesalg i Konkurransetilsynet i slutten av 1995.

̶Vi er ikke glad for bindingstid. Men vi beklager ikke avgjørelsen, sa daværende administrerende direktør Kåre Gustad til Aftenposten 28. september samme året.

Nå er subsidierte telefoner normen da de færreste har økonomi til å kjøpe en ny telefon til fullpris hver gang det kommer nye merker. Men verken Telenor eller Netcom hadde neppe klart å forutsi den enorme etterspørselen som eksploderte i løpet av nitti- og 2000-tallet.

Salgsrekorder sprenges stadig

Tall fra stiftelsen Elektronikkbransjen viser at i 2012 ble det solgt 2.2 millioner mobiltelefoner i Norge uten tegn til nedgang. Kjøpetrenden fortsetter over hele verden og de siste tre månedene i 2011 ble det solgt 1.6 millioner mobiltelefoner hver dag på verdensbasis. Totalt sett skaffet 1,8 milliarder mennesker seg en ny mobiltelefon i løpet av fjoråret. Mobiltelefonen har utviklet seg fra å være et leketøy for de priviligerte til å bli et kommunikasjonsverktøy for alle. Og det var stikkordet til en selvforherligende Iphone tv reklame:

Written by atomsmurf

October 8, 2012 at 10:21 pm

Tilbake til fremtiden: gamle mobiler

leave a comment »

I skuffer, esker og skap over hele landet ligger det nedstøvet teknologi fra tiden da mobiltelefoner ble allemannseie. Hva kunne du gjøre med en mobiltelefon i 1996 og hva blir mulighetene i 2026?

Bildet nedenfor viser fire av mine mobiler: to av de første og to av de siste. Mellom Panasonic til venstre og Samsung til høyre er det seksten år teknologisk utvikling som grenser til science-fiction. I denne artikkelen skal jeg fortelle om de aller første mobiltelefonene i mitt eie og annen teknologi som var ‘framtiden’ i fortiden. Se opp for subjektive fortolkninger og uvitenskapelige påstander!

Panasonic G350 (1996) , Ericsson 638 (1998), Iphone 4 (2010) og Samsung Galaxy S3 (2012). Foto: Stig-Lennart Sørensen

 

Mobiltelefoner ble introdusert allerede på 1970-tallet, men de var store, klumpete og måtte bæres som en koffert med en vekt ofte over ett kilo. Batteriene holdt sjelden til mer enn halvtime prating. Men i løpet av de tidlige nittiåra krympet mobiltelefonene til 100-200 gram og fikk økt batterikapasistet. Det nye digital GSM-nettet spredte seg raskt og ga bedre dekning. Og når telefonselskapene begynte å subsidere telefoner tok salget helt av. For folk flest var det å kjøpe en telefon for “1,- kr” helt utrolig.

Mobiltelefonen med uttrekkbar antenne

Året 1996 var da Spice Girls toppet hitlistene med “Wannabe”, den amerikanske storfilmen Independence Day hadde premiere og  Charles og Diana skilte seg. Det var også året jeg fikk min første mobiltelefon.

I teknologiens verden kunne vi for kjøpe de første DVD-spillerne, Internet begynte på sin eksplosive vekst (antall vertsmaskiner økte fra en til ti millioner i løpet av året) og den første versjonen av Java ble sluppet.

Panasonic EB G350 ble kjøpt en gang i løpet av 1997 og var min mobil ett par år framover. Den må ha vært bygd med specs for å tåle tredje verdenskrig og så også ut som et militært leketøy. Utsalgsprisen var 2200 kroner (som tilsvarer 3000 kr i 2012) . Hva jeg betalte husker jeg ikke, men er ganske sikker på at den ble solgt subsidiert av Telenor.

Panasonicen hadde en diger batteripakning som gjorde at den lå som en batong i håndflaten. Vekten var på respektable 236 gram og man merket at den lå i jakkelomma når man gikk tur.

Bare batteriet veier 126 gram noe som er ti gram mindre enn det Samsung Galaxy S3 veier i dag. Standbytid var opp mot 38 timer, mens taletiden var litt over to og en halv time.

Panasonic EB G350. En veritabel tanks av en telefon men antenna tålte ikke så mye. Foto: Stig-Lennart Sørensen

Det som var kult i mine øyne var at den hadde en antenne som du kunne dra opp. Det gjorde at du fikk litt mer dekning på GSM-nettet. Dessverre knakk toppen av etter kort tids bruk.

SMS var begrenset av lagringskapasiteten på SIM-kortet slik at jeg måtte slette meldinger når det var fullt. Hvor stor lagringskapasitet det var husker jeg ikke presist , men  ikke så usannsynlig at det så lite som ti meldinger. På min Iphone4 hadde jeg 10032 meldinger, trådet og sortert.

Når du skulle lese en SMS så vistes bare de ni første tegnene. Hvis du skulle lese resten så måtte du trykke på en knapp.

Displayet på Panasonicen var svært enkel med grønt baklys. Noe bedre fikk du ikke i 1996

Displayet på Panasonicen var svært enkel med grønt baklys. Noe bedre fikk du ikke i 1996.

Manualen er forlengst borte men jeg fant en kopi på nettet. I sammenligning med dagens minimalistiske hefte om hvilke touch-kombinasjoner du bruker for å aktivere smart-telefonen, ligner manualen til G350 sjekklista til Apollo 11. Her gjaldt det å huske de ulike tastetrykkene og mentalt ha et kart over hvor du befinner deg i menysystemet.

Slik lagrer du et nummer på mobiltelefonen – i 1996.

I manualen står det heller ikke noe om spill og andre underholdningsmuligheter. Dette var en telefon for å ringe med. SMS ble for en stakket stund sett på som en kuriositet av telefonselskapene. Den første tida var det faktisk gratis å sende tekstmeldinger – men det varte ikke lenge. Kamera hadde den ikke, det kom ikke på mobiltelefoner før i 2002.

Oversikt funksjoner. “Houston, we have a problem”

Tastaturet var av gummi og ga en god taktil tilbakemelding når du trykket på tastene. Men det tok lang tid å skrive tekstmeldinger – du måtte trykke flere ganger på samme tast for å få fram forskjellige bokstaver.

Kombinasjonen 3-33-8-8–33-_33-777-_33-66_8-33-7777-8 ga  “Dette er en test”

Gode gummitaster på mobilen men det tok veldig lang tid å skrive tekstmeldinger. Foto: Stig-Lennart Sørensen

Hvilken mobil var din første?

Neste del vil handle om Ericsson 638.

Written by atomsmurf

October 4, 2012 at 1:10 am

Posted in Uncategorized

Lavbudsjett eldreomsorg

leave a comment »

Tromsø kommune tar del i den omfattende helsereformen som regjeringen presser fram for å få bukt med røde tall og lange ventelister. I verste fall betyr det enda flere ufaglærte på sykehjem i byen Read the rest of this entry »

Written by atomsmurf

January 18, 2012 at 1:12 am

Posted in Uncategorized

Overlevde leirraset: –Menneskelig inngrepen har skylda

leave a comment »

Familien Skille mistet huset sitt i raset på Lyngseidet i fjor. De mener industrietablering i området var årsaken. 

Svein og Grete Skille mistet huset i raset på Lyngseidet i september i fjor. Foto: Stig-Lennart Sørensen

―Det er utfylling over mange tiår som utløste raset. Det er gjort uten tanke på konsekvensene, sier ekteparet.

Raset på Solhov ved Lyngseidet 3 september i fjor førte ikke til tap av menneskeliv, men førte til store materielle skader på biler, hus og fylkesvegen.

Svein og kona Grete sitter i sitt midlertidige hjem i Dividalen og forteller hva som skjedde den dramatiske septemberettermiddagen.

Dramatiske minutter

Det første han la merke til var at naboen var på vei opp fra fjæra. ―Når det er springflo så kommer vannet opp til naboens verksted. Men jeg tenkte det var merkelig at det skulle skje på en solskinnsdag, forteller han

―Jeg tok guttene med og gikk ned for å se. Da så vi at det var som om grunnen hadde var skjært i med kniv. Hjullastere og alt det andre var begravd av leira, forteller han.

Men raset var da ennå ikke over og det ble noen dramatiske minutter for familiefaren.

―Mens jeg står der så kjenner jeg en buldring i bakken. Så i sidesynet mitt ser jeg ei bjørk begynner sige sakte nedover. Deretter kom det sprekker i jorda og sakte begynner jorda å sige ned mot havet, forteller Svein.

―Så roper naboen at vi må stoppe trafikken på fylkesvegen ovenfor. Jeg springer mot sør mens naboen og ungene springer mot nord.

Mens han springer mot fylkesvegen ser han raset tygge seg videre opp mot huset til familien sin.

―Nå rase alt her!

Grete var i Tromsø med datteren, da Svein plutselig ringte henne. Hun viste ikke om raset og det ble en dramatisk samtale.

―Svein ringte plutselig og fortalte at jeg ikke hadde noe hjem å komme hjem til. Jeg tenkte brann, men så sa han ”nå rase alt her, jeg må legge på og springe videre!” og jeg tenkte herregud hva er det som skjer?

Hun hørte på radioen like etter at det var gått et ras på hjemplassen. ―Så ringte guttene meg og fortalte at de og faren var i sikkerhet, forteller Grete.

Huset til familien Skille stod på skredkanten i seks dager før det tippet over. Foto: Privat

Skyldes menneskelige inngrep

Huset til familien Skille stod på skredkanten i seks dager før det tippet over. Foto: privat

Et massivt redningsapparat kom raskt i gang etter raset men huset lot seg ikke redde

―Huset vårt stod på kanten av raset i seks dager før det tippet over. Vi fikk ikke lov til å gå inn i huset. Det var det som var så fortvilende, forteller Grete.

De har også i ettertid forstått forvarslene som kom forut raset. ―Verandadøra som vanskelig å få igjen. Klinkerkuler til ungene som seilet nedover gulvet i retning havet, forteller Grete.

Ekteparet er sikker i sin sak på hva som årsaken til raset.

―Det var menneskelig inngrepen det er vi helt sikre på, sier Svein.

―Med industri så kreves det brede og store veger for trailere. Man har fylt opp uten tanke på konsekvensene, legger Grete til.

Kartlegger ikke årsaksforholdet

―De aller fleste kvikkleireras er utløst av menneskelige inngrep, forteller Knut Hoseth. Han er sjefsingenør i Norges Vassdrags- og Energidirektorat. På spørsmål om hva som kan ha utløst raset på Lyngseidet sier han at NVE ikke har som mål kartlegge årsakssammenhengen i denne saken.

―Vi har pågående geotekniske undersøkelser i området men er ikke ferdige med disse før i 2012, forteller han og legger til at undersøkelsene vil avklare om området er sikret for ras.

Steinar Høgtun som er avtroppende assisterende rådmann i Lyngen kommune forteller til Nettavisen at det behøver ikke være problematisk bygge på leirgrunn hvis man gjør visse forhåndsregler. ―Så lenge man legger fundamentet på fast grunn og for eksempel lager motfylling før man fyller ut i sjø, sier han.

―Men det vil ta minst ett par år før grunnen på Solvhov er klar for realbruk, sier han til slutt.

Written by atomsmurf

October 23, 2011 at 6:46 pm

Posted in Uncategorized

Vinterens motebilde i Tromsø: fotside kjoler, bijouteri og parkaser

leave a comment »

Med julebordssesongen like rundt hjørnet så har årets festmoter begynt å dukke opp i butikkene. Nettavisen ser på siste skrik for klesbeviste Tromsøværinger

På en hustrig oktobermorgen viser butikksjef Stina Andreassen og dekoratør Kristine Helberg fram klær og tilbehør til Nettavisens medarbeider. De jobber på Cubus i Storgata og har klare formeninger om vinterens motetrender.

―Når det gjelder julebordsmoten i år så ser vi at det skal være fotside kjoler, gjerne med halterneck som knytes bak halsen, forteller Andreassen. Butikksjefen understreker at dette ikke blir den rådende stilen på årets store glam-happening.

―Lange chifon-skjørt hvor man kjører på med bijouteri blir stort på fest. Men du kan også kle deg i klassisk stil med blazer, bukser med syttitalls sleng eller våge deg ut i skinnbukse, forteller Andreassen.

For den mannlige leseren kan vi opplyse at bijouteri betyr rimelige smykker.

Tilbehør i gull og sølv

―Tilbehør som smykker og øredobber er også blitt veldig stort. Og da gjerne i gull- eller sølvfarger, forteller dekoratør Kristine Helberg.

Hun forteller til Nettavisen at i vinter går trenden mot klare og sterke blåe, røde eller sorte farger.

―I høst gikk det mye i brunt eller beige, men nå vil kundene ha knæsje farger, forteller Helberg.

Ekspeditør Line Sørre ved motebutikken MAS viser fram en av parkasjakkene til Canada Goose. Merket er svært populært i Tromsø. Foto: Stig-Lennart Sørensen

Parkasen er storselger

Men både Helberg og Andreassen er ikke i tvil om hva som selger mest denne høsten.

―Det er parkasen. Alle skal ha den men vi er helt utsolgt for den, forteller Andreassen.

Daglig leder Mona Abelsen ved motebutikken MAS på Strandtorget er av samme oppfatning.

―Vi fører først og fremst parkas av merket Canada Goose, sier hun og viser fram butikkens store utvalg av det kjente merket.  Selv om parkasjakkene  er priset rundt 7.000 kroner ser det ikke ut å stoppe kjøpeviljen hos merkebeviste Tromsøværinger.

―Åja det merket selger vi definitivt mest av, forteller Abelsen.

Fremdeles klassisk for menn

―På julebordet er det korte og assymetriske kjoler som gjelder for damene, forteller daglig hun. Abelsen legger til at stoffet til kjolene gjerne bør være blanke.

For herrenes del er det klassisk stil som gjelder med dressbukse og skjorter. Men ensfarget bør man unngå, forteller hun.

―Det går i ruter, ruter og atter ruter! Men er ensfarget ‘faux pas’ nå for tiden?

―Neida men vi selger ensfargede skjorter som har rutemønster i snipp og mansjett, beroliger Abelsen. For beinplagget dels går det i chinos med oker-, brun- eller bomullsfarger.

―Gjerne kombinert med semskete, halvhøye boots, hvor man stikker buksene ned i skoen, forklarer hun.

Skill deg ut med paljetter

Moteguru Marie Nord fra moteportalen Modette.no sier i en kort kommentar til Nettavisen at i år bør man satse på paljetter.

―Omtrent alle kler seg alltid i sort og “safer” veldig. Skill deg litt ut!

Written by atomsmurf

October 23, 2011 at 6:43 pm

Posted in Uncategorized

En kunstners moderne klassereise

leave a comment »

Pushwagner har opplevd ekstremiteten av livets skygge- og solsider som menneske. Dette viser seg i kunsten hans som nå selger som aldri før.

Sittende på en stol i hjørnet galleriet Salongen i Tromsø Kulturhus finner vi Pushwagner. Omgitt av nesten hundre fans skriver han i en rasende fart hilsener og autografer. De sorte solbrillene dekker permanent blikket hans. På veggene henger digre opptrykk av Pushwagners produksjon. Fargerike og figurative kunstverk som peker nese til vårt forbrukersamfunn. Det flasher i kameraer og Iphoner – alle skal ha et minne fra denne kvelden. Helst ett med armen rundt skuldra til kunstneren.

På den andre siden av galleriet ved salgsboden er det et stort trøkk av bemidlede Tromsøborgere som må ha en Pushwagner. Det dyreste enkeltbildet går for den nette sum av 100.000 kroner. Femti meter bortenfor Kulturhuset sitter det tiggere i kveldsmørket uten penger til mat.

Pushwagner er kunstneraliaset til Terje Brofors som er født i Oslo i 1940. Han tok sin utdannelse ved Statens håndverks- og kunstindustriskole og når han var ferdig i 1959 reiste han på den “obligatoriske” studieturen til Italia. Men den klassiske romerske kunsten fenget ikke Pushwagner forteller han på nettstedet Pluto.no.

Fant inspirasjon i arabisk mosaikk

-For meg ble det ingen langvarig fordypelse i romersk kultur, sier Pushwagner. Istedenfor dro han til Beirut som den gang ble kalt Midtøstens Paris.  Da var storbyen ennå urørt av islamsk fundamentalisme og senere katastrofale borgerkriger. Mottatt med vennlighet og åpenhet av byens befolkning fant Pushwagner omsider det han betegner som inspirasjonskilden for sin kunstneriske egenart.

-Jeg ble inspirert av den mauriske og arabiske mosaikktradisjonen, sier han og trekker fram den imponerende detaljrikdommen. -Detaljene er et uttrykk for kunstnerens profesjonelle, håndverksmessige ferdighet. For meg er perfeksjon særdeles viktig!

Marerittvisjoner i pastellfarger.

"En dag i familiens Manns liv" er signaturverket til Pushwagner.

Pushwagners særegne utrykk viser en verden som ligner vår egen, men fordreid til en marerittaktig framtidsvisjon. Med manisk presisjon maler og tegner Pushwagner detaljer på detaljer. Bildene har uendelige dyp av bygninger, kontorer og mennesker. Alt i grelle pastellfarger.

Ett av hans hovedverk heter “En dag i familiens Manns liv” hvor digre skyskrapere skjærer helt opp i himmelen, mens menneskene er redusert til kloner av hverandre. TV og massemedia bestemmer innbyggernes tanker og handlemønstre i en naiv og rutinepreget hverdag.

Kunstneraliaset Pushwagner er også ment som ett spark til forbrukersamfunnet – navnet henspeiler til supermarkedenes trillevogner.

Drømmer om permanent utstilling

Mens inntektene trillet inn på den første kvelden i Tromsø fortalte Pushwagner Virkelig om sin visjon for framtiden.

-Pengene skal gå til å etablere et senter for kunsten min, sier han og forteller at det skal ligge ved Akerhus festning. -Vi er ennå i etableringsfasen men vi har begynt ansette folk som skal jobbe for å representere kunsten min, sier Pushwagner. Han er ikke i tvil om hva som gjør Pushwagners kunst så ettertraktet.

-Jeg har en story og fortelle. Og du vet uten en story i dag så har man ikke et produkt å selge, avslutter han med et blink i øyet.

Written by atomsmurf

October 4, 2011 at 12:24 pm

Posted in Uncategorized

-Jeg lever for applausen

leave a comment »

Kunstneren Pushwagner var i mange år uteligger og narkoman. Nå gjør han suksess med en ny dokumentar om sitt liv.

– Kunsten var min følgesvenn i de åra jeg var lasaron og uteligger, sier Pushwagner til Nettavisen.  I ført karakteristiske sorte solbriller og  dress er den spreke syttiåringen i Tromsø for å promotere filmen sin.

Levde på gata

Pushwagner signerer bøkene sine etter filmvisningen. Foto: Stig-Lennart Sørensen

Men for bare ti år siden var situasjonen en helt annen for den populære kunstneren. I nesten tre år levde han som uteligger i Oslo.

–Om nettene gikk jeg langt inn i t-bane tunellene for å slippe unna Securitas-vektere. Og om vintermorgenene tok jeg trikken for å få varme i kroppen igjen, forteller Pushwagner til Nettavisen. Men kunsten var hans vedvarende følgesvenn selv da.

– Etter å ha levd som lasaron og uteligger har jeg fått en annen form for ydmykhet og ærefrykt for livet, sier han.

Pushwagner er ikke i tvil om hva som inspirerer kunsten hans i dag.

- Den kommer fra applausen som jeg elsker over alt på jord, sier han tydelig rørt.

Fullsatt kinosal

-Jeg er en mann av få ord, og jeg tror ikke på noen av dem, sa han til et svært begeistret Tromsø-publikum. I tydelig storform loddet han ut et kunstverk og filmplakater ved å helle loddene over seg og bite fast i vinnerloddet.  Men bak show-fasaden ligger et behov for å kontrollere hvordan omverdenen oppfatter han forteller filmskaperne til Nettavisen.

Pushwagner ville ha regi

I filmen krangler regissørene August B. Hansen og Even Benestad med Pushwagner om hvem som skal ha kontroll på filmens innhold.

-Han hadde et sterkt ønske om å ha kontroll over hva som skjedde, sier Hansen til Nettavisen. Men selv om Pushwagner ikke slapp inn i klipperommet ble han dypt rørt når han så det ferdige resultatet.

-Det tok vi som et godt tegn på vi var på riktig spor, sier Hansen. Han mener også at en av grunnene til at Pushwagner er så populær er hans imøtekommenhet som person og kunstner.

-Kunsten er det du ser og ikke noe elitistisk kunstnervrøvl, sier han lattermildt.

Planer om eget Pushwagner-senter

Filmen tar også opp rettsaken Pushwagner gikk igjennom for å vinne tilbake rettighetene til sine kunstverk. Da han var uteligger skrev Pushwanger under på en kontrakt med sin daværende samarbeidspartner som i praksis medførte det at han ga bort kunsten. Rettsaken endte med et forlik og at Pushwagner fikk tilbake kunstverkene sine.

-Pushwagner er ikke et alias. Terje Brofors, som er mitt døpenavn, er mitt alias, sier han til Nettavisen. Kunsteren håper få startet et stort Pushwagner-senter ved Akershus festning om kort tid.

Han er heller ikke i tvil om hvordan ettermælet skal beskrives.

-Når det skrives en biografi om meg vil jeg at den skal hete Mannen som elsket applaus.

Written by atomsmurf

October 4, 2011 at 11:46 am

Posted in Uncategorized

Follow

Get every new post delivered to your Inbox.

Join 7,869 other followers