Lavbudsjett eldreomsorg

Tromsø kommune tar del i den omfattende helsereformen som regjeringen presser fram for å få bukt med røde tall og lange ventelister. I verste fall betyr det enda flere ufaglærte på sykehjem i byen

Overlevde leirraset: –Menneskelig inngrepen har skylda

Familien Skille mistet huset sitt i raset på Lyngseidet i fjor. De mener industrietablering i området var årsaken. 

Svein og Grete Skille mistet huset i raset på Lyngseidet i september i fjor. Foto: Stig-Lennart Sørensen

―Det er utfylling over mange tiår som utløste raset. Det er gjort uten tanke på konsekvensene, sier ekteparet.

Raset på Solhov ved Lyngseidet 3 september i fjor førte ikke til tap av menneskeliv, men førte til store materielle skader på biler, hus og fylkesvegen.

Svein og kona Grete sitter i sitt midlertidige hjem i Dividalen og forteller hva som skjedde den dramatiske septemberettermiddagen.

Dramatiske minutter

Det første han la merke til var at naboen var på vei opp fra fjæra. ―Når det er springflo så kommer vannet opp til naboens verksted. Men jeg tenkte det var merkelig at det skulle skje på en solskinnsdag, forteller han

―Jeg tok guttene med og gikk ned for å se. Da så vi at det var som om grunnen hadde var skjært i med kniv. Hjullastere og alt det andre var begravd av leira, forteller han.

Men raset var da ennå ikke over og det ble noen dramatiske minutter for familiefaren.

―Mens jeg står der så kjenner jeg en buldring i bakken. Så i sidesynet mitt ser jeg ei bjørk begynner sige sakte nedover. Deretter kom det sprekker i jorda og sakte begynner jorda å sige ned mot havet, forteller Svein.

―Så roper naboen at vi må stoppe trafikken på fylkesvegen ovenfor. Jeg springer mot sør mens naboen og ungene springer mot nord.

Mens han springer mot fylkesvegen ser han raset tygge seg videre opp mot huset til familien sin.

―Nå rase alt her!

Grete var i Tromsø med datteren, da Svein plutselig ringte henne. Hun viste ikke om raset og det ble en dramatisk samtale.

―Svein ringte plutselig og fortalte at jeg ikke hadde noe hjem å komme hjem til. Jeg tenkte brann, men så sa han ”nå rase alt her, jeg må legge på og springe videre!” og jeg tenkte herregud hva er det som skjer?

Hun hørte på radioen like etter at det var gått et ras på hjemplassen. ―Så ringte guttene meg og fortalte at de og faren var i sikkerhet, forteller Grete.

Huset til familien Skille stod på skredkanten i seks dager før det tippet over. Foto: Privat

Skyldes menneskelige inngrep

Huset til familien Skille stod på skredkanten i seks dager før det tippet over. Foto: privat

Et massivt redningsapparat kom raskt i gang etter raset men huset lot seg ikke redde

―Huset vårt stod på kanten av raset i seks dager før det tippet over. Vi fikk ikke lov til å gå inn i huset. Det var det som var så fortvilende, forteller Grete.

De har også i ettertid forstått forvarslene som kom forut raset. ―Verandadøra som vanskelig å få igjen. Klinkerkuler til ungene som seilet nedover gulvet i retning havet, forteller Grete.

Ekteparet er sikker i sin sak på hva som årsaken til raset.

―Det var menneskelig inngrepen det er vi helt sikre på, sier Svein.

―Med industri så kreves det brede og store veger for trailere. Man har fylt opp uten tanke på konsekvensene, legger Grete til.

Kartlegger ikke årsaksforholdet

―De aller fleste kvikkleireras er utløst av menneskelige inngrep, forteller Knut Hoseth. Han er sjefsingenør i Norges Vassdrags- og Energidirektorat. På spørsmål om hva som kan ha utløst raset på Lyngseidet sier han at NVE ikke har som mål kartlegge årsakssammenhengen i denne saken.

―Vi har pågående geotekniske undersøkelser i området men er ikke ferdige med disse før i 2012, forteller han og legger til at undersøkelsene vil avklare om området er sikret for ras.

Steinar Høgtun som er avtroppende assisterende rådmann i Lyngen kommune forteller til Nettavisen at det behøver ikke være problematisk bygge på leirgrunn hvis man gjør visse forhåndsregler. ―Så lenge man legger fundamentet på fast grunn og for eksempel lager motfylling før man fyller ut i sjø, sier han.

―Men det vil ta minst ett par år før grunnen på Solvhov er klar for realbruk, sier han til slutt.

Vinterens motebilde i Tromsø: fotside kjoler, bijouteri og parkaser

Med julebordssesongen like rundt hjørnet så har årets festmoter begynt å dukke opp i butikkene. Nettavisen ser på siste skrik for klesbeviste Tromsøværinger

På en hustrig oktobermorgen viser butikksjef Stina Andreassen og dekoratør Kristine Helberg fram klær og tilbehør til Nettavisens medarbeider. De jobber på Cubus i Storgata og har klare formeninger om vinterens motetrender.

―Når det gjelder julebordsmoten i år så ser vi at det skal være fotside kjoler, gjerne med halterneck som knytes bak halsen, forteller Andreassen. Butikksjefen understreker at dette ikke blir den rådende stilen på årets store glam-happening.

―Lange chifon-skjørt hvor man kjører på med bijouteri blir stort på fest. Men du kan også kle deg i klassisk stil med blazer, bukser med syttitalls sleng eller våge deg ut i skinnbukse, forteller Andreassen.

For den mannlige leseren kan vi opplyse at bijouteri betyr rimelige smykker.

Tilbehør i gull og sølv

―Tilbehør som smykker og øredobber er også blitt veldig stort. Og da gjerne i gull- eller sølvfarger, forteller dekoratør Kristine Helberg.

Hun forteller til Nettavisen at i vinter går trenden mot klare og sterke blåe, røde eller sorte farger.

―I høst gikk det mye i brunt eller beige, men nå vil kundene ha knæsje farger, forteller Helberg.

Ekspeditør Line Sørre ved motebutikken MAS viser fram en av parkasjakkene til Canada Goose. Merket er svært populært i Tromsø. Foto: Stig-Lennart Sørensen

Parkasen er storselger

Men både Helberg og Andreassen er ikke i tvil om hva som selger mest denne høsten.

―Det er parkasen. Alle skal ha den men vi er helt utsolgt for den, forteller Andreassen.

Daglig leder Mona Abelsen ved motebutikken MAS på Strandtorget er av samme oppfatning.

―Vi fører først og fremst parkas av merket Canada Goose, sier hun og viser fram butikkens store utvalg av det kjente merket.  Selv om parkasjakkene  er priset rundt 7.000 kroner ser det ikke ut å stoppe kjøpeviljen hos merkebeviste Tromsøværinger.

―Åja det merket selger vi definitivt mest av, forteller Abelsen.

Fremdeles klassisk for menn

―På julebordet er det korte og assymetriske kjoler som gjelder for damene, forteller daglig hun. Abelsen legger til at stoffet til kjolene gjerne bør være blanke.

For herrenes del er det klassisk stil som gjelder med dressbukse og skjorter. Men ensfarget bør man unngå, forteller hun.

―Det går i ruter, ruter og atter ruter! Men er ensfarget ‘faux pas’ nå for tiden?

―Neida men vi selger ensfargede skjorter som har rutemønster i snipp og mansjett, beroliger Abelsen. For beinplagget dels går det i chinos med oker-, brun- eller bomullsfarger.

―Gjerne kombinert med semskete, halvhøye boots, hvor man stikker buksene ned i skoen, forklarer hun.

Skill deg ut med paljetter

Moteguru Marie Nord fra moteportalen Modette.no sier i en kort kommentar til Nettavisen at i år bør man satse på paljetter.

―Omtrent alle kler seg alltid i sort og “safer” veldig. Skill deg litt ut!

En kunstners moderne klassereise

Pushwagner har opplevd ekstremiteten av livets skygge- og solsider som menneske. Dette viser seg i kunsten hans som nå selger som aldri før.

Sittende på en stol i hjørnet galleriet Salongen i Tromsø Kulturhus finner vi Pushwagner. Omgitt av nesten hundre fans skriver han i en rasende fart hilsener og autografer. De sorte solbrillene dekker permanent blikket hans. På veggene henger digre opptrykk av Pushwagners produksjon. Fargerike og figurative kunstverk som peker nese til vårt forbrukersamfunn. Det flasher i kameraer og Iphoner – alle skal ha et minne fra denne kvelden. Helst ett med armen rundt skuldra til kunstneren.

På den andre siden av galleriet ved salgsboden er det et stort trøkk av bemidlede Tromsøborgere som må ha en Pushwagner. Det dyreste enkeltbildet går for den nette sum av 100.000 kroner. Femti meter bortenfor Kulturhuset sitter det tiggere i kveldsmørket uten penger til mat.

Pushwagner er kunstneraliaset til Terje Brofors som er født i Oslo i 1940. Han tok sin utdannelse ved Statens håndverks- og kunstindustriskole og når han var ferdig i 1959 reiste han på den “obligatoriske” studieturen til Italia. Men den klassiske romerske kunsten fenget ikke Pushwagner forteller han på nettstedet Pluto.no.

Fant inspirasjon i arabisk mosaikk

-For meg ble det ingen langvarig fordypelse i romersk kultur, sier Pushwagner. Istedenfor dro han til Beirut som den gang ble kalt Midtøstens Paris.  Da var storbyen ennå urørt av islamsk fundamentalisme og senere katastrofale borgerkriger. Mottatt med vennlighet og åpenhet av byens befolkning fant Pushwagner omsider det han betegner som inspirasjonskilden for sin kunstneriske egenart.

-Jeg ble inspirert av den mauriske og arabiske mosaikktradisjonen, sier han og trekker fram den imponerende detaljrikdommen. -Detaljene er et uttrykk for kunstnerens profesjonelle, håndverksmessige ferdighet. For meg er perfeksjon særdeles viktig!

Marerittvisjoner i pastellfarger.

"En dag i familiens Manns liv" er signaturverket til Pushwagner.

Pushwagners særegne utrykk viser en verden som ligner vår egen, men fordreid til en marerittaktig framtidsvisjon. Med manisk presisjon maler og tegner Pushwagner detaljer på detaljer. Bildene har uendelige dyp av bygninger, kontorer og mennesker. Alt i grelle pastellfarger.

Ett av hans hovedverk heter “En dag i familiens Manns liv” hvor digre skyskrapere skjærer helt opp i himmelen, mens menneskene er redusert til kloner av hverandre. TV og massemedia bestemmer innbyggernes tanker og handlemønstre i en naiv og rutinepreget hverdag.

Kunstneraliaset Pushwagner er også ment som ett spark til forbrukersamfunnet – navnet henspeiler til supermarkedenes trillevogner.

Drømmer om permanent utstilling

Mens inntektene trillet inn på den første kvelden i Tromsø fortalte Pushwagner Virkelig om sin visjon for framtiden.

-Pengene skal gå til å etablere et senter for kunsten min, sier han og forteller at det skal ligge ved Akerhus festning. -Vi er ennå i etableringsfasen men vi har begynt ansette folk som skal jobbe for å representere kunsten min, sier Pushwagner. Han er ikke i tvil om hva som gjør Pushwagners kunst så ettertraktet.

-Jeg har en story og fortelle. Og du vet uten en story i dag så har man ikke et produkt å selge, avslutter han med et blink i øyet.

-Jeg lever for applausen

Kunstneren Pushwagner var i mange år uteligger og narkoman. Nå gjør han suksess med en ny dokumentar om sitt liv.

– Kunsten var min følgesvenn i de åra jeg var lasaron og uteligger, sier Pushwagner til Nettavisen.  I ført karakteristiske sorte solbriller og  dress er den spreke syttiåringen i Tromsø for å promotere filmen sin.

Levde på gata

Pushwagner signerer bøkene sine etter filmvisningen. Foto: Stig-Lennart Sørensen

Men for bare ti år siden var situasjonen en helt annen for den populære kunstneren. I nesten tre år levde han som uteligger i Oslo.

–Om nettene gikk jeg langt inn i t-bane tunellene for å slippe unna Securitas-vektere. Og om vintermorgenene tok jeg trikken for å få varme i kroppen igjen, forteller Pushwagner til Nettavisen. Men kunsten var hans vedvarende følgesvenn selv da.

– Etter å ha levd som lasaron og uteligger har jeg fått en annen form for ydmykhet og ærefrykt for livet, sier han.

Pushwagner er ikke i tvil om hva som inspirerer kunsten hans i dag.

- Den kommer fra applausen som jeg elsker over alt på jord, sier han tydelig rørt.

Fullsatt kinosal

-Jeg er en mann av få ord, og jeg tror ikke på noen av dem, sa han til et svært begeistret Tromsø-publikum. I tydelig storform loddet han ut et kunstverk og filmplakater ved å helle loddene over seg og bite fast i vinnerloddet.  Men bak show-fasaden ligger et behov for å kontrollere hvordan omverdenen oppfatter han forteller filmskaperne til Nettavisen.

Pushwagner ville ha regi

I filmen krangler regissørene August B. Hansen og Even Benestad med Pushwagner om hvem som skal ha kontroll på filmens innhold.

-Han hadde et sterkt ønske om å ha kontroll over hva som skjedde, sier Hansen til Nettavisen. Men selv om Pushwagner ikke slapp inn i klipperommet ble han dypt rørt når han så det ferdige resultatet.

-Det tok vi som et godt tegn på vi var på riktig spor, sier Hansen. Han mener også at en av grunnene til at Pushwagner er så populær er hans imøtekommenhet som person og kunstner.

-Kunsten er det du ser og ikke noe elitistisk kunstnervrøvl, sier han lattermildt.

Planer om eget Pushwagner-senter

Filmen tar også opp rettsaken Pushwagner gikk igjennom for å vinne tilbake rettighetene til sine kunstverk. Da han var uteligger skrev Pushwanger under på en kontrakt med sin daværende samarbeidspartner som i praksis medførte det at han ga bort kunsten. Rettsaken endte med et forlik og at Pushwagner fikk tilbake kunstverkene sine.

-Pushwagner er ikke et alias. Terje Brofors, som er mitt døpenavn, er mitt alias, sier han til Nettavisen. Kunsteren håper få startet et stort Pushwagner-senter ved Akershus festning om kort tid.

Han er heller ikke i tvil om hvordan ettermælet skal beskrives.

-Når det skrives en biografi om meg vil jeg at den skal hete Mannen som elsket applaus.

Anonym debatt: forsøpling eller nødvendighet?

Et flertall av Virkeligs lesere krever at debattanter på nettfora skal bruke fullt navn. Og snart kan det bli vanskelig være anonym på nettet.

En spørreundersøkelse gjort av Virkelig taler sitt tydelige språk: mer enn åtti prosent av leserne ønsker at debattanter i nettfora må bruke sitt fulle navn. Spørsmålet om anonymitet på nettet har kommet sterkt i fokus i kjølvannet av de tragiske hendelsene 22. juli. Gjerningsmannen var en aktiv og anonym debattant på ulike nettfora og hans manifest er klipp-og-lim fra innleggene til andre anonyme meningsfeller.  Men i samme tidsrom har folkeopprøret i Midt-Østen vært helt avhengig av muligheten til anonym kommunikasjon på nettet. Hvor går skillelinjene mellom kriminelle handlinger og ytringsfriheten?

Anonyme profiler ikke lengre tillatt

Magne Lindholm ønsker debattanter på nett skal bruke fullt nav. Foto: Anne Cecilie Larsen

-Jeg vil at alle stemmer skal fram i debatten men det må gjøres noe med debattkulturen, sier Magne Lindholm som er høgskolelektor på Journalistutdanningen ved Høgskolen I Oslo. Han mener at anonymiseringen er med på å skape en aggressiv og hatsk tone i nettdebattene. -Når debatten domineres av de aggressive, så jages de liberale stemmene bort, sier han til Virkelig. Men han mener ikke at man skal hindre ekstreme standpunkter. –Politiske ytringer har et sterkt vern i ytringsfriheten og det er først når de oppfordrer til vold at de kan stoppes, sier Lindholm til Aftenposten.

De siste månedene har mange debattfora i norske aviser innført obligatorisk registrering med fullt navn. Dette skjer enten via en kobling til din profil på Facebook eller til ditt mobiltelefonnummer. På de fleste sosiale medier kreves det nå også full navneregistrering da det ikke er tillatt lengre å bruke bare et kallenavn.

-Mitt fremste forslag er å kreve at debattene i de store norske avisene skal foregå med fullt navn, sier Lindholm. –I et åpent demokrati må folk være ansvarlig for hva de sier med fullt navn, sier han.

Lang demokratisk tradisjon i Norge

Leserinnleggene i den norske pressen har en tradisjon tilbake til 1800-tallet. Dagens aviser inneholder mye innsendt stoff fra leserne. Det kan være kommentarer om lokale, nasjonale eller internasjonale saker. Men det er også rom for ros og ris av forskjellige slag, forkynnelser av livssyn, praktiske råd og dikt skrevet av lesere med poetiske tilbøyeligheter. Men alle innlegg går vanligvis gjennom en redaksjonell gjennomgang.  Så lenge innlegget holder et vist mål så blir det publisert.

Siden nitti-tallet har derimot den eksplosive fremveksten av Internett ført til at en betydelig del av meningsutvekslingen har flyttet seg over i internettforum.  Den første tiden kunne man delta i Usenet som fremdeles er en enorm oppslagstavle for alle slags interesser og meninger. Mediebedrifter oppdaget derimot raskt at man kunne holde på kunder eller lesere ved å opprette egne diskusjonsforumer.

Inntil nylig kunne alle registrere anonyme profiler på foraene til de fleste store norske avisene, men nå er de fleste midlertidig nedlagt.

Facebook leder an

Gisle Hannemyr mener Facebooks popularitet skyldes bruken av ekte profiler. Foto: privat

–Man snakker om tiden før og etter Facebook. Nettby som var VGs store sosiale plattform for noen år siden ble raskt folketomt når Facebook nådde Norge, sier Gisle Hannemyr til Virkelig. Han er lektor og forsker på Institutt for Informatikk ved Universitetet i Oslo.

Han mener en av grunnene til at Facebook slo ut Nettby var nettopp på grunn av bruken av ekte identiteter. –Og nå ser vi at andre voksende sosiale medier går mot bruken av ditt ekte navn. Google+ og Twitter er et tegn på utviklingen på nettet går mot full identitet, sier Hannemyr.

Han mener det er bra at man nå går bort fra anonyme debatter. -Det er en god hovedregel at debatter skal foregå med fullt navn, sier Hannemyr.  Han viser til amerikansk forskning der folk opptrådde og ordla seg mer moderat da de brukte ekte navn.

–Man vil jo i tillegg vil man jo være mer obs på hva man skriver.  Man vil jo ikke at det man skriver skal hefte seg med en for all tid framover, sier Hannemyr.

 Lagdeling av debatten

Lindholm mener at nettdebatten har fått et preg av å være et bunnsjikt. -Den har liten kontakt med den mer innflytelsesrike politiske debatten mellom politikerne, organisasjoner og akademikere, sier han til Aftenposten. Men han synes ikke skylden skal plasseres hos eliten. -Nettdebattentene har selv skapt en debattkultur som alle med ansvar eller dårlig tid gjør klokt å holde seg unna, sier Lindholm.

–Det et fravær av vilje til dialog i nettdebattene. Kommentarfeltene er blitt en serie korte monologer hvor man flasher en umiddelbar reaksjon uavhengig av hva de andre skriver, sier Lindholm til Aftenposten. –Det er derfor få sammenhengende resonnementer, og lite å lære i slike debatter, sier han.

Dialogen står sentralt i all diskusjon

–Mediene påvirker oss sterkest når mediebudskapet blir diskutert i hverdagens mange små samtaler, sier Lindholm. Mekanismen kan også virke andre veien. –Når jeg skriver i avisen, vil kommentarer fra venner eller kolleger vil fortelle meg om det jeg skrev var klokt eller dumt. Det sentrale leddet er skribentens navn, det er derfor viktig at vi forteller hvem vi er når vi ytrer oss offentlig, avslutter Lindholm.

Nyhetsartikkel. August 2011

Steng kranene klokken 02!

Nye tall fra Tromsøpolitiet gir et innblikk i den omfattende helgefylla og hvem som er mest utsatt. Politiet ønsker kortere åpningstider men utelivsbransjen stritter imot.

Politistasjonssjef Kurt Jan Pettersen ønsker kortere åpningstider ute på byen. Foto: Stig-Lennart Sørensen

–Helgevolden er tilfeldig og skjer ofte i affekt. I tillegg foregår det ofte hvor det er kødannelse, eller hvor det er mange i gatene eller hvor det er lite lys, forteller Kurt Jan Pettersen som er politistasjonssjef i Tromsø. Han viser til statistikk som politiet har samlet inn for Virkelig.

De fleste voldsepisodene skjer vanligvis i sentrum eller på uteplasser mellom kl. 24 og kl. 04 natt til lørdag og søndag. Over åtti prosent av de som er involvert er menn. Det som er nytt er at kvinner de siste årene utgjør en økende andel. –Før i tiden var det sjelden at kvinner var overstadig beruset og utøvde vold. Nå ser vi at kvinner kommer etter, sier Pettersen.

Menn er også det typiske offeret for vold. I over åtti prosent av tilfellene er den fornærmede mann mens nitten prosent er kvinner. I tretti prosent av tilfellene er det en ordensforstyrrelse som utløser voldsepisoden. Mange opplyser i etterkant at det var sjalusikrangel som var årsaken eller foranledningen.

–I 2010 var det anmeldt 203 tilfeller av legemsfornærmelse og 38 tilfeller av legemsfornærmelse ved Tromsø Politistasjon, forteller Pettersen. –Bortsett fra en nedgang i antall legemsfornærmelser har tallene holdt seg uforandret de siste årene, sier han.

Ønsker kranene stengt tidligere

Pettersen forteller at på kveldstid i helgene ser politiet mye rus i sentrum. –Bortsett fra politi, ordensvakter og servitører er det stort sett bare rusede personer i sentrum. Dermed går store deler av politiets ressurser med på å holde ro og orden i sentrum, sier han. –Som en konsekvens får ikke politiet drevet tilstrekkelig trafikkontroll som ville tatt fyllekjørere eller de som driver med ulovlig råkjøring, forteller Pettersen.

–Politiet i Tromsø ønsker at uteplassene stenger serveringen kl. 02, sier Pettersen. –Tall fra byer som Trondhjem og Bergen viser at voldsstatistikken synker når uteplassene stenger tidligere, sier han.

Tromsø på skjenketoppen

Utestedene i Tromsø har en av lengste åpningstidene i Norge. Hele 57 prosent av uteplassene serverer alkohol helt fram til klokken 03. For oljehovedstaden Stavanger er tallet bare 14 prosent i følge en undersøkelse gjort av Actis som er Rusfeltets samarbeidsorganisasjon.

–Actis støtter regjeringens forslag om å stenge serveringen en time tidligere og vi anmoder Tromsø om å gjøre det samme, forteller Anne-Karin Kolstad som er generalsekretær i organisasjonen.

–Det vi ser fra de rundt tretti kommunene i Norge som har innført kortere serveringstider er at det har blitt mindre fyll og voldsepisoder i gatene, sier hun til Virkelig. –Hvis uteplassene stenger en time tidligere så vil folk gå ut tidligere. Da er det mindre sjanse for at folk får kortere lunte når de er slitne og overstadig beruset, sier Kolstad.

Utelivsbransjen vil ikke stenge tidligere

Daglig leder Erling Falch ved Verdensteatret Kafe vil beholde åpningstidene som de er. Foto: Stig-Lennart Sørensen

–Det er vold i byen men ikke mer enn hva en kan forvente når det er tettpakket ute på byen, sier Erling Falch daglig leder på Verdensteatret Kafe. Utestedet åpnet januar 2006 og er en populær uteplass i Tromsø. Han peker på Tromsøs rolle som regionssenter og stadig økende popularitet som konferanse- og kurssenter.

–Det er tusenvis av gjester til byen og i tillegg har vi Norges yngste befolkning som er glad i å gå ut, sier Falch. Han mener det ikke har en hensikt å avslutte alkoholserveringen tidligere enn i dag.

– Hvis man stenger for tidlig så flyttes drikkingen hjem eller til andre plasser hvor det ikke er edru folk for å ta vare på de som drikker, mener Falch.

Behov for avrusningsstasjon i Tromsø.

Tromsø politistasjon hadde i 2010 hele 672 personer i fyllearresten. Det gir et snitt på 13 overstadige berusede i uka. –Dette tallet gir et svært godt bilde av rusproblematikken i Tromsø, sier Pettersen.gjøre og at dette binder opp store ressurser hos politiet. yll o og legger til at fyllearresten også tar ressurser fra politiet.

–Personer som er oppbragt av politiet må først kjøres til legevakta for legesjekk. Deretter kjøres de tilbake til politistasjonen hvor vedkommende oppbevares inntil han eller hun er blitt edru. Mens de er i fyllearresten så må de ha tilsyn minst hver halvtime, sier han.

–Det er absolutt et behov for en avrusningsstasjon i Tromsø, sier Pettersen.

Alvorlige konsekvenser

Et opphold i fyllearresten er ikke straffbart men for de som blir tatt for vold i fylla er konsekvensene mange og alvorlige. I tillegg til fengselsdom eller bot så havner man i strafferegisteret. I tillegg til at det er mange yrker som krever en plettfri vandelsattest så risikerer man å bli nektet innreisevisum til mange land.

–Du må møte opp personlig på ambassaden og forklare hva straffeforholdet går ut på, opplyser den amerikanske ambassaden til Virkelig. –Avhengig av hvor lenge siden og alvorlighetsgraden til lovbruddet er det opp til ambassaden å avgjøre om du får innreisevisum til USA eller ikke, forteller en ambassadeansatt til Virkelig. Vedkommende har bedt om ikke bli nevnt med navn i denne artikkelen. Hun understreker at visumnekt kan også ha store konsekvenser for de som reiser mye i jobben.

–Det mange ikke tenker over er at jobbreiser til USA blir en umulighet, sier hun.

Offentlig påtalebegjæring

Politiet forteller også til Virkelig at det er mange voldssaker som ikke blir meldt til politiet. Ofte er det i familier eller hvor det er nære relasjoner mellom gjerningsmann og fornærmede. –Det mange ikke har fått med seg er at man kan bli anmeldt av politiet selv om anmeldelse trekkes eller uteblir fra den fornærmede part. –Politiet kan komme til åstedet og se at det har skjedd en legemsfornærmelse eller beskadigelse. Når vi har sikret oss bevis kan vi ta ut påtale på vedkommende, forteller Pettersen.

Ansvarlig vertskap

De siste årene har utelivsbransjen, Tromsø kommune og politiet gjennomført samarbeidsprosjektet Ansvarlig Vertskap.

–Ansvarlig Vertskap kurser dørvakter, servitører og annet personale i å håndtere overstadige berusede personer, forteller Tor Einar Eilertsen som er politioverbetjent og leder av ordensavdelingen i politiet.

–Vi ønsker å sikre en ansvarlig servering og dermed få mindre fyll og vold i og utenfor serveringsstedene. Samtidig er det viktig å skape felles forståelse for hverandres funksjoner, sier Eilertsen.

Falch forteller at nyansatte på Verdensteatret deltar på kurset.  –På kurset underviser profesjonelle fra helsevesenet og politiet slik at våre ansatte får kompetanse i forebygge overstadig beruselse, forteller han. Både Falch og Eilertsen sier at prosjektet blir å fortsette. –Vi har fått mange gode tilbakemeldinger fra bransjen og ikke minst forbedret internkontrollen på uteplassene, sier Eilertsen.

Roser de frivillige

Eilertsen mener at Natteravnene gjør en kjempejobb for å forhindre alvorlige situasjoner.

–Ikke for så lenge siden plukket en politipatrulje opp en tynnkledd 18-åring som lå i snøen overstadig beruset mens det var mange minusgrader. Det kunne endt opp mye verre hadde det ikke vært for frivillige som tar ansvar, sier han.

Pettersen mener at Tromsø er en trygg by å gå ut i så lenge man tar forhåndsregler. –Med en defensiv holdning kan man forebygge voldshandlinger. I tillegg har politiet har en sterk tilstedeværelse i helgene og avverger mange situasjoner som kan eskalere, sier han tilslutt.

FAKTABOKS:

Legemsfornærmelse: er en forbrytelse som etter den norske straffeloven går ut på å utøve vold mot en person, eller på annen måte fornærme ham på legemet, se nærmere §228. Den alminnelige strafferammen for legemsfornærmelse er bøter eller fengsel inntil 6 måneder.

Legemsfornærmelse: er en forbrytelse som etter den norske straffeloven går ut på å skade en person på legeme eller helbred, eller hensette vedkommende i avmakt, bevisstløshet eller lignende tilstand, se nærmere §229. Den alminnelige strafferammen for legemsbeskadigelse er fengsel inntil 3 år, men denne økes til 6 år der handlingen har medført sykdom eller arbeidsudyktighet som varer over 2 uker eller «en uhelbredelig Lyde, Feil eller Skade er voldt». Medfører handlingen døden er strafferammen fengsel inntil 8 år. (kilde: Norske Wikipedia)

Reportasje. August 2011.

VIRKELIG BESØKER FRIMURERNE

Medlemstallet til de norske frimurerne er like stort som en gjennomsnittlig interesseorganisasjon i Norge. Men hva skjer bak de lukkede dører hvor medlemmene nesten uten unntak kommer fra de øverste lagene i samfunnet? 

Når du ser den blir du overrasket. Hovedkvarteret til frimurerne ligger midt i et søvnig og tilbaketrukket boligfelt på toppen av Tromsøya. Trampoliner, lekebiler og gassgriller dominerer hageflekkene til familiene som bor her. I det typiske landskapet til den norske middelklassen virker bygningen fremmed samtidig som den utstråler lukkethet. Den har et tempellignende inngangsparti hvor det er innfelt malteserkors og frimurer våpenskjold på inngangsdørene.

Dette er frimurernes møteplass i Tromsø – eller Ordenshuset som de selv kaller bygget. Innenfor holder ordenen ritualer og møter som er hemmelige for utenforstående. Det er en orden hvor kvinner ikke har adgang og hvor du kun kan bli vurdert som medlem hvis to andre medlemmer går god for deg. Hva driver frimurerne med og ikke minst hva skjuler seg bak de lukkede dører?

Inngangsdøren åpner seg og en godt voksen mann kledd i hverdagsklær geleider oss fort inn. Døren går igjen bak oss med et lavt dunk i det vi trer inn.

DE HEMMELIGSTE ROM

Hit men ikke lenger: Arne Eidsmo vil kun vise fram døra til det hemmelige ritualrommet. Foto: Stig-Lennart Sørensen

Han som viser oss inn er provincialmester Arne Eidsmo, kjent som tidligere advokat og nylig avgått regiondirektør i Næringslivets Hovedorganisasjon. –Nå er jeg pensjonert og har denne ulønnede jobben i losjen, forteller han. Tittelen Eidsmo innehar innebærer et overordnet ansvar for hele frimurerregionen fra Bodø og nordover. På veggene henger bilder av tidligere ledere i ordenen. Alle er prektig kledd og bærer ordenenes emblemer.

Vi går gjennom bygget og Eidsmo viser fram de rommene som han har gitt tillatelse at vi får se. –Her er det lagt ned flere tusener dugnadstimer, sier han tydelig stolt og åpner dørene til festsalen. En praktsal åpenbarer seg i det lysene slår seg på gradvis innover i rommet. Det er en stor spisesal med digre lysekroner i taket, en barokk-lignende utsmykning i bladgull på veggene og diskrete downlights løpende langs taklistene. Langs langbordene står det tett i tett med stoler og forteller oss at her er det plass til minst et par hundre frimurere. –Her spiser vi middagen etter den rituelle delen av møtene er over, forteller Eidsmo.

Han viser oss videre inn i dypet av bygningen og plutselig er vi i en mørk gang. –Du kan få se inngangsdøren til det hemmelige ritualrommet men ikke lov se inn i selve rommet, sier han. Deretter skrur han på lyset i taket og vi ser døren. Den er laget av solid eik og har to våpenskjold med frimurersymboler innfelt. Bak denne døren foregår de hemmelige ritualene som medlemmene må gjennom når de går opp i gradene.

–Hovedmålet for oss i frimurerne er å bli et godt og bedre menneske. Det er en livslang læring som ligger i grunn i de forskjellige gradene, sier Eidsmo. Han mener grunnen til hemmeligholdelsen av ritualene er av pedagogiske årsaker. –Hvis du vet hva du skal gå igjennom så gir det ikke samme effekten. Verken for deg eller de andre som sitter og hører på.

Han vil ikke si noe som helst om hva som skjer under ritualene, men mener innholdet i de flere hundre år gamle ritualene fremdeles forbløffer nye medlemmer.

–Det er det som er så utrolig. Alle som har gått gjennom dette er imponert over at man har klart å beholde et så oppdatert rituale som angår deg selv, sier Eidsmo med overbevisning. –Det er ikke nok bare å lese om ritualene, du må delta selv. Noe kaller det en teaterforestilling men det er en visuell sak som du må selv ha vært gjennom for å forstå, sier han. Han viser oss tilbake til kontoret og skrur av lyset bak oss.

VERDENS MEST KJENTE HEMMELIGE ORDEN

Provincialmester Arne Eidsmo viser fram festsalen til Frimurerne i Tromsø. Foto: Stig-Lennart Sørensen

–Det er ingen hemmelighet hvem som er medlemmer, sier Eidsmo Han peker på en stor rød bok som ligger på bordet foran han. –Dette er matrikkelen vår og den inneholder navnene på alle medlemmene, alle lovene våre og den er offentlig tilgjengelig på biblioteket, sier Eidsmo.

Vi sitter på kontoret hans i frimurerbygget og det er lite i rommet som skiller det i fra et vanlig direktørkontor i en middels stor bedrift.  Angsten for å få sparken er mer framtredende her inne enn å bli ofret til urtidens guder.

Frimurerordenen er sannsynligvis verdens mest kjente hemmelige organisasjon. Den har over seks millioner medlemmer på verdensbasis, prektige medlemsbygg i de fleste byer og en mystisk aura over sine symboler og språkbruk. I tillegg sverger medlemmene til livsvarig taushetsplikt om hva som skjer bak de lukkede dører. Siden frimurerne ble startet har det florert med konspirasjonsteorier om hva frimurerne egentlig driver på med. Alt i fra hedenske ofringsritualer som involverer uskyldige kløvdyr til at frimurerne styrer verden ved hjelp av en hemmelig verdensregjering.

Det blir noe stille rundt bordet. –Vi besøker losjene i andre nordiske land og har stort utbytte også her i deltagelse på møtene, forteller Eidsmo tålmodig. –Jeg vet at det er noen italienske losjer som har kontakter med mafiaen men de er fullstendig utenfor vårt system, sier han.

–Det virker også som om media har for vane å skrive om frimurerne hvert fjerde eller femte år og da opplever vi en økning i antall søkere, sier han. –Men det er andre lukkede ordener i Tromsø som for eksempel Odd Fellow og Tempelridder ordenen. Jeg synes det er merkelig at det ikke skrives om dem, sier Eidsmo noe oppgitt. Han understreker ovenfor Virkelig at det eneste de holder hemmelig ovenfor offentligheten er innholdet i ritualene. –Det vil ødelegge hele opplevelsen hvis man viste hva som skulle skje, sier Eidsmo.

OLD AGE GUTTEKLUBBEN

Men de gammelmodige ritualene, de fremmede betegnelsene og den hemmelige kursingen i selvutvikling kan virke avledende på det faktum at frimurerordenen har mengder av direktører, politikere, politibetjenter, dommere og advokater som medlemmer. Og når ordenen havner i pressens søkelys er det oftest fordi man stiller spørsmål om medlemmenes habilitet i yrkeslivet utenfor losjen.

Sjefen for Spesialenheten i Politiet, Jan Egil Presthus, sier i en epost til Virkelig at de ikke har foretatt noen generell vurdering hvorvidt medlemskap i losjen er forenlig med ansettelse i politiet eller påtalemyndigheten. –Men vi har lenge vært klar over at enkelte er medlemmer i frimurerlosjen. Etter min mening er det arbeidsgiver som må avgjøre om medlemskap er forenelig med ansettelse i politi eller påtalemyndighet, sier Presthus.

Provincialmesteren avviser at medlemmene i orden tilgodeser hverandre utenfor losjens fire vegger. –Det er strengt forbudt og vi har heller ikke lov å diskutere politiske eller religiøse stridsspørsmål på møtene, sier Eidsmo. Men hva prater dere om da på møtene? –Det kan være alt i fra hva som skjedde på møtet til vanlige samfunnsspørsmål. Vi hygger oss rett og slett, sier han.

UTSPRING I MIDDELALDEREN

Frimurerordenen har sitt utspring i middelalderens laugsvesen. Laug var en form for fagforening og brorskap hvor man tok vare på sine yrkeshemmeligheter. Det yrket som frimurerorden stammer i fra er murere men ikke de som lempet stein. Når de store katedralene begynte å skyte i været over hele Europa var det behov for spesialister på utsmykning. Ved å hemmeligholde sine kunnskaper og murernettverk kunne frimurerne oppnå høyere lønn samtidig som de ivaretok etterspørselen etter fagfolk.

På 1600-tallet begynner derimot frimurerordenen å anta en form og et innhold som vi kjenner fra i dag. Renessansen var preget av nytenkning og flørting med filosofier og tankesett som i man i middelalderen så på som kjettersk. Datidens intellektuelle børstet støv av gamle bøker og ideer og eksperimenterte med astrologi og alkymi. Bølgen av søkende etter en mening med livet førte til at intellektuelle ikke-murere begynte å søke til frimurerordenen. Antagelsen var at et medlemskap ville gi innblikk i eldgamle religiøse og mytiske sannheter. Fram til vår tid har ordenen lagt vekt på hemmeligholde innholdet i ritualene mens rammene rundt har blitt mer åpent.

FJELLVANNET

På spørsmålet om hvorfor han selv ble medlem blir Eidsmo ettertenksom en stund. –Jeg var 26 år og min far, bestefar og to onkler var allerede medlemmer av ordenen, forteller Eidsmo. Han forteller at han nærmest ble fostret opp med frimureri og fant ut at det var noe som kunne bringe han videre i sin egen utvikling.

Eidsmo lener seg tilbake i provincialmesterstolen. –Jeg må si at etter en ganske tøff og lang arbeidsdag var det å komme til losjen som å komme til et vannhull. Du kobler ut alle andre ting og konsentrerer deg om det som her skjer.

–Det er nesten som å gå til et fjellvann med fluestanga, avslutter Eidsmo.

Eksamen vår 2011

Dramatisk fraværsøkning i rettsalen 

Nye tall viser økning i antallet som ikke møter til tvistesaker. Tromsøadvokaten Asbjørn Krantz mener forliksrådet har utspilt sin rolle.

Tromsøadvokat Asbjørn Krantz fyrer løs mot forliksrådsordningen. Foto: Stig-Lennart Sørensen

–Jeg er svært kritisk til det store antallet fraværsdommer i forliksrådet, sier advokat Asbjørn Krantz. Han synes det er bekymringsfullt at et så stort antall saker blir dømt uten egentlig å være rettslig prøvd. –I tingretten har du advokat i ryggen og dommeren kan også bistå i vanskelige juridiske problemstillinger. I forliksrådet stiller du alene. Det er kanskje derfor så mange føler avmakt og tenker at det ikke er noe å hente der uansett, sier Krantz.

Ferske tall avisen har fått fra Justis- og Politidepartementet viser at antall fraværsdommer i forliksrådene øker både nasjonalt og lokalt. Fraværsdommer avsies når den innklagede parten ikke møter opp eller svarer på innkallelsen.

I hele Norge ble det i 2010 avsagt 93.639 dommer og av disse var 86 prosent fraværsdommer. For 2009 var prosentandelen fraværsdommer 82 prosent. Tallene for Tromsø og Karlsøy forliksråd viser i 2010 at det falt 1362 dommer og av disse var hele 91 prosent fraværsdommer. Dette er en økning på fem prosent fra 2009.

Økning i saker

Namsfogden i Tromsø, Hans Holger Øian, forteller derimot til avisen at økningen i fraværsdommer skyldes en ti prosent økning av saker hos forliksrådet. –Vi ser også at mange bruker fraværsdommene til å kjøpe seg mer tid. De lar humla suse for å si det sånn, sier han. Han peker på at de som har innvendinger mot krav, møter opp i forliksrådet og bestrider kravet. –Da fortsetter vanligvis saken til Tingretten, sier Øian.

Krantz er uenig og mener forliksrådet har utspilt sin rolle.  –Jeg ser på forliksrådet som Bingobanden. Det er ofte pensjonerte eks-politikere som sitter i et råd som ikke krever juridisk kompetanse. Allikevel har de full domsmyndighet, fyrer han løs. Han har opplevd at i mange saker blir enten en eller begge partene representert av advokater.

–Hvilke muligheter har da ikke-juristene i forliksrådet til å overprøve argumentene fra en advokat? sier han.

Sparer samfunnet penger

–Det at forliksrådet består av likemenn med lang livserfaring ser jeg på som en positiv faktor, sier Marie Fangel, som er en av dommerne i forliksrådet og en kjent Venstre-politiker. Hun mener advokatene er mer opptatte av å beskytte sin profesjon og at forliksrådet behandler et stort antall saker med samfunnsøkonomisk gevinst.

–Som lekmann, samfunnsengasjert menneske og politiker vil jeg si at det er riktig løse tvistesaker på laveste nivå, sier Fangel. Hun påpeker også forliksrådet har en viktig funksjon i å avlaste resten av domstolsystemet.

Opplevde dårlig behandling

Flere kilder forteller derimot om underlige opplevelser i forliksrådet.

-Jeg opplevde at forliksrådet fikk for dårlig tid til å sette seg inn i selve saken, sier Knut Borud lærer i Troms Fylkeskommune. Han representerte en tidligere arbeidsgiver i en tvistesak om et arbeidsforhold. –Dommen kom i løpet av en halvtime og behandlingen virket overfladisk og lite innsiktsfull, sier han. Borud mener forliksrådets rammer for juridisk behandling ble for knapp til at saken ble gjennomgått godt nok.

Krantz mener at dommerne i forliksrådet ikke er dårligere rustet il å bedømme og analysere fakta enn dommere i tingretten og lagmannsretten. –Men forskjellen ligger i utdannelsen til jussen og hvordan vi skal bruke å forstå den, sier han.

Alternativ til forliksrådet

En mulighet for å løse tvister utenom domstolene er Forbrukertvisteutvalget (FTU). -FTU består av en leder som har dommerkompetanse, og to medlemmer med innsikt i kjøps- og selgersiden, sier Helene Falch, som er regiondirektør ved Forbrukerrådet i Tromsø. Hun sier FTU er en mulighet for forbrukere å få prøvd sin sak utenom forliksrådet.

–En avgjørelse i FTU er det samme som en dom i forliksrådet og kan inndrives ved hjelp av namsmannen, sier hun. Hos FTU er det kun privatpersoner som kan få klagen sin behandlet, sier Falch.

Faktaboks:

200 år gammel institusjon.

Forliksrådet benyttes for å løse tvister i sivile saker. Det er det nederste trinnet i det norske domstolsystemet og behandler årlig et betydelig antall saker. På nasjonalt nivå passerer årlig 250.000 saker gjennom forliksrådene i hele Norge. I Tromsø og Karlsøy kommune alene over 10.000 saker.

Rådet skal bestå av tre lekmenn som er valgt inn i forliksrådet for en fireårs periode av kommunestyret. Dommene i forliksrådet er rettskraftige og namsmannen kan ta utlegg i eiendeler til den dømte. Det er en verdigrense på 125.000 kroner.

Praksisen med forliksrådet stammer tilbake til 1700-tallet da domstolene i Norge ikke maktet behandle alle rettsaker. Man bestemte seg for å la lekmenn, menn av folket, å ha egne råd som kunne dømme i tvistemål. I dag er det forliksråd i alle landets 430 kommuner.

Forbrukertvistutvalget (FTU) er et statlig forvaltningsorgan som behandler tvister der kjøperen er forbruker. Rådet i FTU består av en leder med dommerkompetanse, og to medlemmer med særlig innsikt i henholdsvis kjøper- og selgersiden.

Kilder: Forliksrådet i Tromsø, Justis- og Politidepartementet, Tromsø Kommune og Forbrukerrådet i Tromsø.

Sommerferie og sommerjobb

Har nå tatt sommerferie både fra studier og jobben som lærer.

Neida ikke 100 prosent ferie. Må fylle dagene med noe nyttig!

Den siste saken jeg skrev kommer i neste nummer av Virkelig. Det er stadig flere som ikke møter i forliksrådet i Tromsø. Hvorfor det? Nyhetsartikkelen har intervjuer med advokat Asbjørn Krantz, namsfogden og andre relevante kilder. Kjøp magasinet – pengene går til en god sak!

Utover i sommer blir jeg også være i redaksjonen i Virkelig for å skrive saker. Er ennå journaliststudent så dette blir en kjempefin erfaring å jobbe med ordentlige journalister i en ordentlig redaksjon! I tillegg skal jeg skrive for Bekhterever`n som er et fagblad for de med den revmatiske lidelsen Morbus Bekhterev.

Til høsten blir jeg fortsette legge ut besvarelser her.  Så inntil videre får dere som leser bloggen min ha en riktig god sommer!

Mvh Stig-Lennart,